Politisk plattform for Ungdom mot EU 2023-2024

Den politiske plattformen til Ungdom mot EU for 2023–2024 slår fast de politiske rammene og verdigrunnlaget organisasjonen arbeider etter.

Åpne originaldokumentet

Politisk plattform for Ungdom mot EU

Innledning
Folkestyre og demokrati
Klima og miljø
Kraft- og energipolitikk
Solidaritet
Den nye handelen
Primærnæringer
Arbeidsinnvandring og et seriøst arbeidsliv
Pengepolitikk
EØS og alternativene

1. Innledning

Ungdom mot EU er en landsdekkende, antirasistisk og partipolitisk uavhengig ungdomsorganisasjon. Vi jobber aktivt for å unngå norsk EU-medlemskap, og for at EU skal ha mindre innflytelse over vår politikk og vårt demokrati. I tillegg jobber vi med folkeopplysning om EU og nei-bevegelsen, aktivisering av ungdom i kampen mot EU, samt at vi kjemper for å finne alternativer til EØS- og Schengen-avtalene.

Vi kjemper for et samfunn der et sterkt demokrati og folkestyre står i fokus, et samfunn hvor ressursene våre forvaltes til det beste for både folk og miljø, og et samfunn der vi løser utfordringene vi står ovenfor i fellesskap og med solidaritet. Dette danner grunnlaget for kampen mot EU.

Den politiske plattformen slår fast de politiske rammene Ungdom mot EU jobber etter, og viser verdigrunnlaget til organisasjonen. Vi støtter også annen EU-motstand basert på liknende verdigrunnlag.

Vårt nei til EU er et:

Ja til folkestyre!
Ja til miljø!
Ja til solidaritet!

2. Folkestyre og demokrati

Et sterkt demokrati er et lokalt og nasjonalt demokrati som ligger nært folk, hvor det er kort avstand mellom folkevalgt og innbygger, og hvor alle har muligheten til å delta i den politiske beslutningsprosessen. Dette er det demokratiet Ungdom mot EU jobber for. Dersom Norge hadde blitt med i EU, hadde den norske befolkningen og politiske organer fra Storting til kommunestyre fått mindre påvirkningskraft, mens EUs institusjoner hadde fått mer kontroll over viktige beslutninger.

EU er ikke bygget opp på en demokratisk måte. EUs folkevalgte forsamling - det europeiske parlament - har svak politisk makt opp mot EU-kommisjonen og andre organer, og politikken fra EU utformes istedenfor av et anonymt byråkrati som, i motsetning til EU-parlamentet, ikke må stå til ansvar overfor velgerne.

Dette, sammen med mangelen på europeisk offentlighet, gjør at europeere har lite tilhørighet til EUs mektige institusjoner. Den lave valgdeltakelsen i EU-parlamentsvalgene gjenspeiler dette. Ved sist EU-valg, i 2019, var det kun litt over halvparten av de stemmeberettigede som deltok, og vi må helt tilbake til 1994 for å finne et annet EU-valg med deltakelse over 50%. Til sammenligning var valgdeltakelsen på nesten 72% under det norske stortingsvalget i 2021.

Det er nok mange grunner til at europeerne ikke føler en politisk tilhørighet til EU-institusjonene. En manglende felles arena for å diskutere EU-politikk, mye hemmelighold i EU-systemet og det tidligere nevnte mektige byråkratiet vitner om et system som er lite demokratisk og i større grad forbeholdt den politiske eliten. Det er et system som er lite tilgjengelig for påvirkning fra befolkningen - og da er det ikke rart at deltakelsen blir mindre.

At folk har en sterkere tilhørighet til de demokratiske rammene innenfor nasjonalstaten, gjør at staten har et langt bedre utgangspunkt enn europaparlamentet for å fremme folkelig deltakelse. Gjennom EUs traktatfesting av politikk, er unionens videre utvikling allerede staket ut. Ved traktatfestingen av fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, samt et overordnet mål om økonomisk vekst gjennom økt forbruk, har den politiske kursen blitt immun mot demokratisk påvirkning.

Brussel har verdens nest høyeste konsentrasjon av lobbyister. Det gjør at pengesterke næringslivsinteresser har en hånd på rattet i utviklingen av lovtekster, standarder og direktiver. I tillegg til å være et stort demokratisk problem, skaper dette en skjev konkurranse hvor lobbyinteresser, heller enn konsumentmakt, bestemmer hva som skal selges på det europeiske markedet. EUs detaljstyring av standarder på diverse varer skaper mindre valgfrihet for hver enkelt borger, og et redusert demokratisk spillerom for nasjonale parlamenter. Gjennom å tilbakeføre makt fra EU til nasjonalstaten vil folkestyret stå sterkere. Nasjonale parlamenter har en sterkere demokratisk forankring og er lettere å ta del i og påvirke. Et levende folkestyre skapes best utenfor EU.

Det er viktig å understreke at et sterkt folkestyre og selvråderett ikke står i motsetning til internasjonalt samarbeid. Norge deltar i mange internasjonale organer som f.eks. FN, og slike institusjoner er viktige for å finne løsninger på problemene som verdenssamfunnet står ovenfor og skape internasjonal dialog. Vi støtter arbeidet som skjer på slike arenaer, men her er det vesentlige forskjeller mellom for eksempel FN og EU - EU er både en lite demokratisk forankret institusjon som innskrenker makten vår til å ta beslutninger selv, men også en institusjon som har stort forbedringspotensiale på mange områder. Organisasjoner som FN er selvsagt ikke perfekte heller, men viser at det ikke er noen motsetning mellom et sterkt demokrati hjemme og godt internasjonalt samarbeid.

3. Klima og miljø

EU blir av en del sett på som en forgjenger i internasjonal klimapolitikk. Dette til tross for at de både jukser med klimaregnskap, flytter utslipp og jobber for en mindre ambisiøs klimapolitikk internasjonalt. Ungdom mot EU mener at EU ikke er en egnet arena for å løse miljø- og klimautfordringene som verden står overfor. Unionen er for stor til å finne gode løsninger på lokale problemer, og for liten til å møte de globale problemene effektivt.

EUs klimakvotesystem gjør at rike land kan kjøpe seg fri fra ansvaret for å kutte utslipp. Det fjernes kun et bestemt antall klimakvoter hvert år, uavhengig av hvor mye utslipp som kuttes. Det vil si at om noen land kutter mye, går kvoteprisen ned, og dermed blir det billigere for andre land å slippe ut CO2. Slik vil man aldri kutte mer i utslipp enn målet EU har satt seg. De dyreste kuttene blir utsatt til sist, slik at klimagassutslippene som er dyrest å kutte også blir ekstra vanskelig å kutte. Gjennom kvotesystemet tilrettelegges det for at rike land som Norge kan kjøpe seg ut fra å utvikle løsninger som kutter de dyreste klimagassutslippene. Klimapolitikken til EU tilrettelegger også for flytting av utslipp. Når strenge klimakrav ikke kommer i kombinasjon med tollmurer, fører det til at industri flagger ut til land med mindre strenge krav og høyere utslipp. Dette er både negativt for klimaet og fjerner arbeidsplasser. Kvotesystemet er altså fint på papiret, men fungerer dårlig i praksis.

EUs miljøpolitikk er på flere punkter ganske god internasjonalt. Mange av medlemslandene har lavere miljøkrav, og slik hjelper EU til å pushe deres politikk i riktig retning. Dette er imidlertid ikke tilfellet for Norge. Vi har på de aller fleste områder strengere miljøkrav enn EU, og EU-medlemskap vil derfor svekke norsk miljøpolitikk. EUs taksonomipolitikk er systemet for å bestemme hva som er miljøvennlige investeringer. Dette bidrar til å grønnvaske investeringer som i praksis er miljøskadelige. Lobbyorganisasjoner har sørget for at for eksempel naturgass regnes som klimavennlig. Det samme gjelder biodiesel, uavhengig om den er produsert av bærekraftige råvarer.

Forutsetningen for de fire friheter, spesielt fri flyt av varer, fordrer en kontinuerlig vekst i forbruk. Ressursbruken som kreves for å øke forbruket videre er ikke bærekraftig, verken knyttet til råvarer, produksjon eller transport av varer. For å løse klima- og naturkrisen er det helt essensielt å senke forbruket, noe EUs politikk virker totalt motsatt av.

I internasjonale fora, slik som FN-forhandlinger om klima eller miljø, forhandler og stemmer EU i samlet blokk. Dette innebærer at Norge ville som EU-medlem mistet stemmen vår i slike forhandlinger. Internasjonale forhandlinger er en viktig arena for Norge for å fremme bedre klima- og miljøpolitikk over hele verden.

Ungdom mot EU ønsker et samfunn der utviklingen skjer på en bærekraftig måte gjennom demokratisk råderett over naturressursene.

4. Kraft- og energipolitikk

Som et ledd i EUs satsing på fornybar energi har overføringskapasiteten for strøm fra Norge til EU blitt utvidet kraftig gjennom flere nye overføringskabler. Strømmen som eksporteres gjennom de nye kablene utgjør en svært liten del av EUs forbruk, men får store konsekvenser for Norge. Etter at Norge tilsluttet seg EU-byrået Acer har vi en svært begrenset mulighet til å regulere krafteksporten selv, siden Acer avgjør eventuelle tvister mellom Norge og landene vi eksporterer strøm til. Dermed er Norge i praksis en del av et felleseuropeisk strømmarked hvor markedsprisene i Europa blir importert til Norge. Tradisjonelt har Norge hatt god tilgang til billig fornybar energi fra vannkraft, som har gjort at Norge er et langt mer elektrifisert samfunn enn andre land i Europa. Høye strømpriser får dermed spesielt store konsekvenser i Norge. At EU bestemmer hvor mye kraft Norge skal eksportere gir altså rekordhøye strømpriser i Norge, samtidig som mengden strøm som eksporteres er et piss i havet av EUs kraftbehov.

Takket være vannkraft har Norge verdens reneste kraftkrevende industri. Den beste måten vi kan hjelpe Europa med det grønne skiftet på er å bistå med grønn teknologi og industrivarer. Når strømprisen øker drastisk, står disse industriene i fare for å måtte flagge ut.

Vi har hatt gode avtaler på eksport og import siden 90-tallet, og har klart helt fint å handle strøm med Europa uten å måtte underlegge norsk kraftbransje EU. Ungdom mot EU ønsker at de norske kraftressursene skal styres av Norge.

5. Solidaritet

Gjennom Norges medlemskap i Schengen-avtalen, deltar vi i EUs usolidariske asylpolitikk. Prisen vi betaler for passfrihet innad i Europa er stadig flere fysiske og juridiske murer mot mennesker på flukt. Å søke asyl er en menneskerettighet, slått fast i artikkel 14 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Dublin-forordningen som tvinger asylsøkere til å søke i det første landet de ankommer, undergraver dermed menneskerettighetene. I tillegg fører Dublin-avtalen til at de sørlige Schengen-landene, som Italia, Spania og Hellas, blir overbelastet av asylsøknader, noe som umuliggjør en rettferdig behandling av asylsøknadene.

Opprettingen av en rekke overvåkingssystem, samt grensekontrollbyrået FRONTEX, har gjort «Festning Europa» stadig mer ugjennomtrengelig. Dette har ført til at over 48.000 (tall fra 2022) flyktninger har dødd på vei inn i Europa. Ungdom mot EU mener Norge bør basere asyl- og flyktningpolitikken sin på FNs anbefalinger og internasjonale konvensjoner, heller enn EUs asylsystem. Derfor vil Ungdom mot EU ta initiativ til debatt om alternativer til Schengen-avtalen, som ivaretar hensynet til menneskerettigheter og folkestyre. Ungdom mot EU vil at Norge på sikt skal si opp Schengen-avtalen.

For å håndtere flyktningkrisen på en solidarisk måte, må Europa åpne øynene for mer mellomstatlige løsninger hvor nasjonalstater møtes som selvstendige parter. Løsningen ligger ikke i mer overnasjonalitet, slik EU-eliten hevder.

Troikaen (EU, Den Europeiske sentralbanken og det internasjonale pengefondet) sitt svar på den økonomiske krisen i Sør-Europa har vist at unionen ikke setter solidaritet først i møte med egne medlemsland. Hellas har i praksis blitt satt under EUs administrasjon som bruker krisen til å tvinge gjennom politiske reformer. Landet har måttet gjennomgå flere kutt som har satt den greske befolkningen i en ekstremt vanskelig situasjon. EUs kuttlinje er som å melke ei tom ku og har skapt en “tapt generasjon” av ungdommer som ikke kommer seg inn i arbeidslivet.

6. Den nye handelen

Verden er større enn EU. Kjernen i EUs handelspolitikk er å tilrettelegge for mer handel innenfor unionens grenser, samtidig som man kjører en hard proteksjonistisk linje overfor andre land. Det gjør det vanskeligere for utviklingsland å få solgt sine varer på det europeiske markedet, og på den måten skape økonomisk vekst i disse landene. EUs proteksjonistiske linje overfor land utenfor Europa viser at unionen ikke er et frihandelsprosjekt.

I samråd med WTO har EU ved flere anledninger dumpet egne varer på markeder i utviklingsland. Dette har utkonkurrert lokale aktører, og bidratt til sultkatastrofer og økonomiske kriser i landene.

EU jobber nå med å fremforhandle Mercosur-avtalen, en avtale som skal oppfordre til mer import av storfekjøtt til Europa. Avtalen vil føre til mer avskoging av regnskog, og vil påvirke bønder i både Europa og Sør-Amerika negativt. Avtalen bidrar også til å frata urfolk områder de historisk har hatt eierskap til.

Etter at utviklingsland fikk en sterkere stemme i verdens handelsorganisasjon (WTO) har EU, sammen med andre vestlige stormakter, gått over til å fremforhandle nye handels- og investeringsavtaler bilateralt og multilateralt utenfor WTO. Ungdom mot EU mener at WTO-institusjonene er en bedre arena for å forhandle frem frihandel som tar hensyn til både små og større handelspartnere.

Ungdom mot EU er skeptisk til at enkeltlandenes handlefrihet begrenses ved at EU forhandler med en felles stemme. Organisasjonen ønsker ikke at Norge skal binde seg til EUs felles handelspolitikk, men fortsatt ha demokratisk handlingsrom til å styre over egen handelspolitikk. Gjennom EFTA (European Free Trade Association) har vi forhandlet frem mer enn 30 handelsavtaler med ulike land. Rammene innenfor EFTA er bedre tilrettelagt for å fremforhandle solidariske og demokratiske handelsavtaler enn hva tilfellet er i EU-systemet.

7. Primærnæringer

Ungdom mot EU mener at Norge kan drive et mer bærekraftig landbruk utenfor EU, hvor vi har lettere for å opprettholde og utvikle det biologiske mangfoldet, og ivareta jordsmonnet vårt. EUs landbrukspolitikk fremmer store produksjonsenheter og en mer ensidig produksjon. I dag reguleres landbrukshandel mellom Norge og EU av artikkel 19 i EØS-avtalen. Den sier at man gradvis skal liberalisere handel, men på gjensidig fordelaktig basis. EUs eksport til Norge har økt med 170 prosent i perioden 2000-2012 og var på 29 mrd kroner. Til sammenligning var EUs import fra Norge på rundt 3 mrd. Artikkel 19-forhandlingene har i mange år blitt brukt som en brekkstang for å øke EUs eksport av landbruksvarer til Norge ensidig. Geografien og kostnadsnivået i Norge gjør at landbruket ikke kan konkurrere økonomisk med landbruk i EU-landene, og Norge er derfor avhengig av tollbarrierer og importkvoter for å opprettholde landbruket i Norge.

Et sterkt norsk landbruk har en rekke fordeler. Småbruk og kaldt klima gir dyrehelse i verdensklasse, vårt regelverk for dyrevelferd er langt strengere enn EU sitt, og egen produksjon av mat er viktig i et beredskapshensyn. Landbruket sørger for mange fellesgoder, slik som åpent kulturlandskap gjennom bruk av beitedyr, bosetting over hele landet samt at landbruk og næringsmiddelindustrien er Norges største fastlandsnæring. Norge er også ledende i Europa på lavt forbruk av sprøytemidler og antibiotika, som er svært viktig for å begrense utviklingen av antibiotikaresistente bakterier og opprettholde god folkehelse.

I en tid hvor overfiske av allerede tomme hav og truede fiskearter er en sentral utfordring, er det viktig å fokusere på hvordan vi kan forvalte de ressursene vi har på en bærekraftig måte.

Norge kan nå fastsette egne fiskekvoter siden vi ikke er medlem av EU. Dette ser vi at EU ved flere anledninger har utfordret i områdene rundt Svalbard, både for fisk og kongekrabbe. For at Norge skal kunne drive en bærekraftig forvaltning av ressursene i havet er vi helt avhengige av å kunne begrense fangst og fiske i sårbare områder slik at fisk og andre ressurser ikke blir overbeskattet. EUs felles fiskekvoter har lenge fått kritikk av eksperter, som mener kvotepolitikken fører til overfiske i EUs hav. Ved å stå utenfor EU har vi kontroll over egne fiskeressurser, og kan på den måten bestemme hvor mange fiskekvoter som skal deles ut og hvordan de skal fordeles. Det gjør det mulig å ha et bærekraftig fiske som genererer arbeidsplasser langs hele kysten.

8. Arbeidsinnvandring og et seriøst arbeidsliv

Ungdom mot EU ønsker et anstendig og seriøst arbeidsliv som bygger på trepartssamarbeidet, serøsitetsmodellen, sterke fagbevegelser, forutsigbarhet og trygghet for hver enkelt arbeider. Den norske modellen blir i dag utfordret av EU og EØS, som, gjennom prinsippet om fri flyt av arbeidskraft, misbrukes altfor ofte til å tvinge fram dårligere lønninger og mer utrygge arbeidsforhold. Dette bidrar til systematisk sosial dumping. At utenlandske selskaper får en fordel i anbudsrunder fordi de ikke må forholde seg til norsk tariff bidrar til en urimelig konkurranse som rammer arbeidsinnvandrere negativt og bidrar til å presse lønns- og arbeidsvilkår i negativ retning. Muligheten til å jobbe i andre EØS-land har gitt titusenvis av mennesker et bedre liv. Og Norge har i perioder vært helt avhengig av arbeidskraft arbeidsinnvandringen fra blant annet Polen har gitt. UmEU ønsker alle som vil jobbe i Norge velkommen, men det må skje med norske lønns- og arbeidsvilkår.

Det finnes en rekke eksempler på at EU-basert juss legger føringer på hvordan vi skal organisere arbeidslivet vårt. Slik bestemmer jurister i EU som bestemmer hvilke solidaritetsstreiker vi skal kunne ha, hvilke rettigheter utlendinger fra EØS-land skal ha når de jobber på norske verft, og hvordan vi skal organisere norske skip for å begrense den sosial dumpingen i skipsfarten. UmEU mener det er viktigere at vi selv skal få bestemme hva slags arbeidsliv vi skal ha. At norske lønns- og arbeidsvilkår bestemmes av byråkrater i Brussel er noe vi ikke kan akseptere.

Eksistensgrunnlaget for fagbevegelsen ligger i å kunne samle arbeidskraften i en samlet bevegelse for å få politisk gjennomslag. Med åpne grenser i Europa blir det lettere for arbeidsgiver å erstatte ansatte, noe som svekker fagbevegelsens forhandlingsmakt. Opprettholdelsen av ryddige lønns- og arbeidsvilkår er i alle arbeideres interesse, uansett hvilket land man kommer fra.

Seriøsitetsbestemmelsene, Oslomodellen, Telemarksmodellen og Skiens-modellen er viktige tiltak for å bekjempe sosial dumping og svart økonomi som undergraver felleskapsverdier vårt samfunn er bygget på. ESA (EFTAs overvåkningsorgan) har som oppgave å sjekke at EFTA-landene som er med i EØS, følger EUs konkurranseregler. ESA har rettet sak mot Skien-modellen og tidligere grepet inn overfor Norges måte å organisere arbeidslivet på. EØS-avtalen gjør arbeidet mot sosial dumping vanskeligere, fordi mange av tiltakene mot sosial dumping regnes som «konkurransevridende» og dermed i strid med den frie etableringsretten. Dette viser igjen at norske lønns- og arbeidsvilkår ikke bør bestemmes av byråkrater i Brussel.

EUs traktatfesting av fri flyt og krav til anbudsutsetting av velferdstjenester tvinger oss i retning av mer privatisering, uavhengig av hvilke partier som sitter med flertallet, både i kommune, fylke og på Stortinget. Det skal være opp til folkevalgte politikere, og ikke kommisjonen, å bestemme hvordan den norske velferdsstaten skal organiseres.

9. Pengepolitikk

EUs pengepolitikk i form av felles sentralbank (ECB) og egen valuta har vært et feilslått prosjekt fra dag én. Utenfor EU kan vi praktisere flytende valutakurser, og sette renten ut fra hva den økonomiske situasjonen i Norge er.

Gjennom euroen mister de svakere økonomiene i EU sin konkurranseevne, fordi euroen har en sterkere kurs enn hva handelsbalansen tilsier at landene burde hatt. Samtidig får eksportnasjoner som Tyskland en svakere valuta enn hva de ellers ville hatt, noe som fører til ytterligere eksportretting av økonomien. Flytende valutakurser som justerer seg i tråd med hvert enkelt land sin handelsbalanse fremmer stabil vekst og en mer rettferdig konkurranse.

Mens den europeiske sentralbanken setter renten ut fra et europeisk gjennomsnitt, kan den norske bank sette renten med utgangspunkt i de økonomiske forholdene i Norge. Det er kun utenfor EU at vi kan ha en pengepolitikk som treffer norske økonomiske behov på en god måte.

10. EØS og alternativene

EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked og gjør at vi tar inn tusenvis av EUs lover, forordninger og direktiver. På den måten begrenses det politiske handlingsrommet, og makt flyttes fra folkevalgte organer i Norge, til jurister og byråkrater i Brussel.

Gjennom EØS må Norge, så fremt reservasjonsretten ikke benyttes, implementere alle direktiver som gjelder det indre markedet, med viktige unntak for fisk og landbruk. EØS-avtalen er videre en avtale som endrer seg i takt med EUs utvikling. Det gjør at avtalen i dag omfatter langt flere områder enn den gjorde i 1992.

Det er selvsagt store forskjeller på EØS og fullt medlemskap. Ungdom mot EU mener likevel at EØS- avtalen er for inngripende i norsk politikk, og ønsker en ny EU-tilknytning som i større grad ivaretar nasjonal selvråderett..

Storbritannia er et tydelig eksempel på at det er fullt mulig å ivareta samarbeid og handel med EU, uten å tillate at suverenitet avgis. Landet sikret seg en handelsavtale etter flere år med usikkerhet og forhandlinger. Avtalen som sikrer Storbritannia kontroll over deres grenser, lover, ressurser og politikk har vist seg å være en bedre avtale enn EØS-avtalen. Det viser at man kan sikre seg en rettferdig avtale med EU hvis man viser vilje og handlekraft i møte med unionen.

Derfor mener vi at Norge også burde erstatte EØS-avtalen med en helhetlig handelsavtale som ivaretar arbeidsplasser og handel samtidig som suverenitet ikke avgis.

Teksten er hentet fra originaldokumentet. Ved avvik gjelder originaldokumentet.