Vi må la toget leve

Denne høsten ser det ut til at EUs fjerde Jernbanepakke behandles i Stortinget. Hvis Stortinget stemmer ja, må vi gi fra oss retten til å føre tilsyn med jernbanene til det europeiske jernbanebyrået (ERA). I tillegg krever pakken at vi lovfester konkurranseutsetting på jernbanen for all fremtid. Regjeringen har det travelt med å utnytte handlingsrommet de har i en flertallsregjering. Dessverre ser det ut til at de ønsker å benytte handlingsrommet til å tvinge frem Jernbanepakke 4 i Stortinget. Da vil ikke lenger et fremtidig Storting kunne endre på jernbanepolitikken.

Erfaringer fra Europa tilsier at en oppdeling av jernbanesystemet vil være uklokt. Oppdelingen har ført til flere ulykker på grunn av ulike styringssystemer, både i Storbritannia, Tyskland og Nederland. Dessuten har Norge et høyere fokus på sikkerhet enn resten av EU. Dermed kan ikke regjeringen garantere for at passasjerene er like trygge dersom ERA får makt og myndighet til å føre tilsyn.

Innfører vi pakken får vi også problemer med ansvarliggjøringen av politikerne, og flytter muligheten til å klage på vedtakene fra Samferdselsdepartementet til en klagenemd i ERA, og i siste instans fra den norske domstolen, til EUs domstol. Vedtaksmyndighet overføres fra Statens jernbanetilsyn til ERA. Regjeringen har vedtatt en jernbanereform, men gjennom å vedta jernbanepakke 4 ser det ut til at de ikke trenger å stilles til ansvar for reformen, og gjør den umulig å reversere. Dette strider med grunnleggende demokratiske prinsipper. Et viktig demokratisk prinsipp er at dersom en beslutning påvirker meg, skal jeg også ha muligheten til å påvirke beslutningen. Det skal være mulig å gjøre endringer i den dersom det viser seg at dette ikke er god politikk.

Jernbanereformen har så vidt begynt å settes ut til live og vi har begynt å se konturene av hvordan denne virker. Da NSB byttet navn til VY, var det mange som opplevde dette som en vekker. Plutselig måtte man som over natten forholde seg til et nytt selskap.  Kort tid etterpå fikk man vite at VY tapte anbudet på flere strekninger. Det er ikke bare andre land i Europa som har dårlig erfaring med oppsplitting i jernbanesektorene, disse har vi også i Norge. Godstrafikken ble satt ut til konkurranse, og dette førte dette til at det gikk dårligere med godstransporten på skinner. Selv om vi hadde en økning i mengder gods som i sin helhet ble transportert, var det mindre av dette som ble fraktet på skinner. Et tilbud som vi tar for gitt, er faktisk et tilbud man må kjempe for å beholde.

Samferdselsdepartementet har meldt Samtykkeproporsjonen om jernbanepakke 4 til Stortinget allerede i september. Dette er ikke forsvarlig jernbanepolitikk, hverken i et demokratiperspektiv, eller i et sikkerhetsperspektiv. Regjeringspartiene har gått inn for pakken, men det er fortsatt muligheter for å endre kursen i Jernbanepolitikken.  

Norges yngre befolkning blir mer og mer opptatt av klimaet, og er villige til å droppe skolen for å bli hørt. Norske myndigheter har ambisjoner om å kutte utslippene i transportsektoren med 50 prosent innen 2030, men går inn for tiltak som beviselig fører til mer transport på veiene. Å føre en politikk vi vet at har ført til mindre gods fraktes miljøvennlig, kan umulig være god miljøpolitikk. Dette året kan stå igjen som et historisk år. Det kan bli det året der vi presser politikerne til å si nei til Jernbanepakke 4. Da vil man for første gang bruke vetoretten i EU. Det er opp til oss om det er en trist historie om da vi atter en gang satte behovet for å tilfredsstille byråkrater i Brussels først, eller om vi denne gangen setter miljøet, arbeiderne i jernbanen og sikkerheten på norske jernbanen først.

Det ser ut til at de som er opptatt av jernbanens fremtid, må kle seg etter været og demonstrere mot regjeringen. Det er vanlig å trekke frem at EU benytter sanksjoner mot land som ikke ønsker å innføre jernbanepakke 4. Dette pleier tilhengerne av pakken å trekke frem, når de er tomme for rosende ord. Sanksjoner skal man ta alvorlig, men dette er ikke i seg selv en god grunn til å innføre EU-direktivene som går på akkord med demokratiet, og rettsfølelsen. Skal vi klare kuttene må vi satse på mer person- og godstransport på jernbanen, og ikke lytte til EUs krav om oppsplitting. For meg er det viktigere med en fungerende jernbane. Denne høsten tar vi kampen mot Jernbanepakke 4. Det gjelder fremtiden, vi må la toget leve.

(Publisert i Nationen 29.08.2019)