Norges tilknytning til EUs system for kjøp og salg av klimakvoter gjør at vi avpolitiserer vår egen nasjonale klimapolitikk. I tillegg kan vår inntreden på det europeiske kvotemarkedet, føre til at EU kutter mindre enn de ellers ville gjort.
Tidligere trykket i Klassekampen 12.11.2019
EUs klimakvotesystem (EU ETS) baserer seg på at EU fastsetter et antall tonn Co2 som skal slippes ut i løpet av en periode. Kvotene for disse utslippene auksjoneres eller gis ut til forurensere, som igjen kan velge å kjøpe flere kvoter fra andre eller selge noen av sine egne kvoter.
At kvotemengden er satt av EU betyr at innenlands kutt i utslippene vil kompenseres 1 til 1, av øvrige aktører innenfor det samme kvotemarkedet. Kvotene et selskap ikke lengre har bruk for blir solgt til andre selskaper som tjener på å betale for utslippstillatelser heller enn å betale for å kutte en tilsvarende mengde utslipp selv.
Dersom Norge ønsker å bruke politiske verktøy til kutte i Co2-utslipp på en slik måte at verdens samlede utslipp går ned, er vi med andre ord forvist til å kun forholde oss til den ikke-kvotepliktige sektoren. Det gjør at handlingsrommet vårt til å kunne iverksette klimatiltak blir redusert.
Frem mot 2030 vil EU ta ut 2,2 % av alle klimakvotene hvert år, noe som sannsynligvis vil gjøre det dyrere å kjøpe kvoter. Flere bedrifter vil derfor over tid finne det mest profitabelt å enten rense virksomheten sin, eller redusere produksjonen. Dette systemet legger opp til å plukke den lavest hengende frukten først. Virksomhetene med høyest Co2-utslipp pr krone tjent vil være de første til å foreta endringer. Åpenbare kandidater er virksomheter som er tett knyttet til kull.
For den norske kvotepliktige sektoren er det derimot ikke like åpenbart at økt pris på klimakvoter vil presse frem den samme graden av omstilling. Store deler av vår kvotepliktige sektor vil tjente på å fortsette å kjøpe kvoter heller enn å kutte, fordi vi i dag driver langt mer Co2-effektivt enn mange andre land. Norge kan ende opp med svært moderate kutt.
Derfor bør løsningen være å ta tilbake styringen over egen klimapolitikk, og trekke Norge ut av hele kvotesystemet. Da kan vi sette i verk de nasjonale tiltakene som virker, det være seg elektrifisering av sokkelen, økte flyavgifter eller Co2-avgifter for industrien, uten at utslippskuttene kompenseres i en annen del av Europa.
En alternativ måte å få ned utslippene i Europa kunne vært å kjøpe opp (og makulere) klimakvoter. Dessverre legger regjeringen opp til å gjøre det komplett motsatte. I dag eier Norge 46,8 millioner flere kvoter enn vi har bruk for, noe regjeringen planlegger å løse med å pøse ut kvoter på det europeiske markedet. På den måten vil vi egenhendig bidra til å drive opp EUs klimagassutslipp i et omfang som nesten tilsvarer Norges samlede utslipp i fjor.
