Hindrer EUs klimakvoter klimatiltak?

EUs klimakvotesystem omfatter i dag litt mindre enn halvparten av alle Europas utslipp. Det ble opprettet noen år før den økonomiske krisen slo inn over Europa. Konsekvensen av krisen ble at etterspørselen etter utslippstillatelser for CO2 falt dramatisk, noe som resulterte i at det ble så godt som gratis å forurense. Nå kan det imidlertid se ut til at EUs klimakvotesystem endelig vil begynne å fungere som det er ment, frem mot 2030. EU har besluttet at 2,2 prosent av alle klimakvotene skal fjernes hvert år.

På tross av dette, finnes det flere grunner til at klimaet sannsynligvis ville vært tjent ved at Norge likevel gikk ut av hele klimakvotesystemet. Norske kvotepliktige forurensere (blant annet industrien og innenlandske flyselskaper) er nemlig forventet å ville tåle en langt høyere kvotepris enn den vi har i dag før det blir lønnsommere å kutte utslipp enn å kjøpe utslippstillatelser. Europas klimakutt vil primært skje i de næringene som driver mindre CO2-effektivt, slik som for eksempel kullnæringen. På den måten kan Norge ende opp med svært små kutt, relativt til resten av Europa. At kullselskaper kutter i produksjonen sin, mens norske flyselskaper nøyer seg med å kjøpe klimakvoter, er kanskje kostnadseffektivt, men det er også litt som å betale for å slippe å være med på dugnad.

Det nedslående med klimakvotesystemet er at det skaper et tilnærmet en-til-en-forhold mellom utslippskutt i Norge og utslippsøkninger i resten av Europa. Systemet bygger på at EU setter et bestemt antall utslippstillatelser, som kjøpes og selges. Så lenge alle disse kvotene brukes til å slippe ut CO2, vil alle kvotene som blir overflødige som følge av norske kutt, bli kjøpt opp av noen som har mer bruk for dem. Politiske tiltak som økt flyavgift eller elektrifisering av sokkelen blir på den måten så godt som meningsløse i et klimaperspektiv. Konsekvensen er at potensielt svært viktige klimatiltak, som det finnes politisk vilje i Norge til å gjennomføre, blir lagt på is som følge av at kvotesystemet nuller ut klimaeffekten. Gjennom å være en del av EUs klimakvotesystem, har vi på den måten gitt fra oss store deler av handlingsrommet vårt i møte med klimakrisen. Vi er forvist til å drive klimapolitikk i den ikke-kvotepliktige sektoren, hvor klimakutt i Norge betyr klimakutt i verden.

Problemet er at kvotemekanismene til EU er på vei inn også her. Klimaminister Ola Elvestuen har fått en tommel opp fra EU til å kjøpe inn «reservekvoter» som vi kan bruke til å skaffe oss god samvittighet dersom den norske ikke-kvotepliktige sektoren mislykkes i å nå klimamålene sine (40 prosent kutt, relativt til 2005-nivå). På den måten sørger EU-tilknytningen vår for at vi kan ende opp med å nedjustere våre innenlandske kutt i både den kvotepliktige og den ikke-kvotepliktige sektoren.

«Det er litt som å betale for å slippe å være med på dugnad.»

Lyspunktet i Elvestuen sin plan, er at dersom vi likevel ender opp med å følge klimakutt-planen vår i den ikke-kvotepliktige sektoren, vil reservekvotene (omtrent tre millioner klimakvoter frem mot 2026) simpelthen fjernes fra markedet. Klimaeffekten av tiltaket til Elvestuen er dermed todelt – på den ene siden får vi en løsere forpliktelse til å følge opp klimamålene våre i den ikke-kvotepliktige sektoren, med den konsekvens at sannsynligheten for at vi faktisk kutter utslipp i Norge går ned. På den positive siden vil man doble klimaeffekten dersom vi faktisk klarer å nå målene, da utslippstillatelser for tre millioner tonn CO2 med EUs velsignelse simpelthen vil tas ut av markedet.

Et spørsmål som melder seg, er hvorvidt det lar seg gjøre å på egen hånd kjøpe opp og fjerne klimakvoter. Med dagens kvotepris kunne Norge i teorien redusert EUs klimagassutslipp med ett tonn, gjennom å kjøpe en klimakvote for 25 euro, for deretter å stue kvoten bort i en skuff. For den prisen kunne Norge på papiret blitt «CO2-nøytralt» for 13 milliarder kroner. I dag planlegger regjeringen imidlertid å gjøre det motsatte. Norge har i løpet av de siste årene hamstret opp kvoter til en verdi av rundt tolv milliarder euro, som vi nå planlegger å pøse ut igjen på det europeiske kvotemarkedet. Ettersom kvoteprisen har mangedoblet seg i løpet av årene vi har hamstret opp disse kvotene, er det ikke en ubetydelig avkastning vi nå får på kvoteinvesteringen vår. Resultatet er like fullt at Norge, gjennom salget, egenhendig vil drive opp EUs klimagassutslipp i et omfang som nesten tilsvarer våre egne samlede utslipp i fjor.

Mange kjenner (med rette) på en vond smak i munnen når man hører at rike Norge slipper å kutte. Dersom man ønsker å dra klimapolitikken ned igjen på et statlig nivå, hvor innenlandske kutt blir tillagt mer vekt, ser jeg to mulige måter dette kan gjøres på. Den første er enkelt og greit å gå ut av hele klimakvotesystemet. Så lenge EU inndrar den mengden kvoter Norge ville ha brukt dersom vi hadde blitt værende, kan vi i neste omgang gjennomføre så mange klimatiltak vi vil i den kvotepliktige sektoren, det være seg økte flyavgifter eller elektrifisering av sokkelen, uten at dette påvirker EUs utslipp negativt.

En annen løsning er å følge opp hvert eneste klimakutt i Norges kvotepliktige sektor med å kjøpe opp et tilsvarende antall klimakvoter, for å så makulere disse. Denne måten å kutte på drøftes i dag i Tyskland, og kan potensielt sett gjøre underverker for å skape et kompromiss mellom det statlige og europeiske nivået i møte med klimakrisen. Et viktig premiss for at dette skal ha noe for seg, er imidlertid en garanti for at EU ikke svarer med å utstede flere kvoter enn planlagt for å kompensere for overivrige stater sine kvoteoppkjøp. Da ville vi vært like langt.

Denne teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen onsdag 4. desember.