Under landstyremøtet 16.-17. april vedtok vi følgende uttalelse:


I februar lanserte den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis kampanjen DiEM25 ”Democracy in Europe 2025”. På agendaen står en storstilt demokratisering av hele EU-prosjektet. Dette vil de få til gjennom å flytte ytterligere makt fra nasjonalstatene til EU. Ungdom mot EU deler ikke Varoufakis sin oppfatning om at et sterkere nasjonalt folkestyre vil være negativt for demokratiseringen av EU.

DiEM25 treffer godt i sin analyse av EUs dysfunksjonelle demokrati. Mens unionen slenger rundt seg med festtaler og fraser om folkestyre og demokrati, viser den politiske praksisen et stort demokratisk underskudd. Av alle de utfordringene unionen står overfor, er det bare et element som virkelig setter støkken i Brussel-boblen: et levende demokrati.

Varoufakis sin visjon er et reformert EU som setter menneskeverd og demokrati foran elitisme og fri flyt. DiEM25 krever blant annet at all politisk autoritet skal springe ut i fra folket og at de politiske prosessene skal bli mer gjennomsiktige. Kampanjen stiller derimot ikke spørsmålstegn med trenden man har sett i EU, hvor stadig flere politiske beslutninger blir flyttet fra de nasjonale demokratiene til et overnasjonalt plan.

Ungdom mot EU mener at et levende folkestyre forutsetter en reell mulighet til å forme sitt samfunn. Når man får en overnasjonal maktkonsentrasjon som er ment å ivareta interessene til over 500 millioner innbyggere, heller enn å flytte makten tilbake til stater og kommuner, skaper man en større avstand mellom folk og elite. Da hjelper det lite om beslutningsprosessene er mer gjennomsiktige.

Heller enn å arbeide for å skape et EU i tråd med venstresidens prinsipper, burde man se på muligheten for å tilbakeføre makt til de institusjonene som allerede er demokratisk forankret. Bare på den måten kan man bygge det samfunnet flertallet ønsker uansett hvilken side av den politiske aksen flertallet befinner seg på. Flere på venstresiden, deriblant The Guardian-spaltisten og forfatteren Owen Jones har allerede skjønt dette og tilsluttet seg venstreside-bevegelsen Lexit, som blant annet jobber for mindre EU-makt og mer demokrati.”

Å tro at man skal kunne fundamentalt endre EU i løpet av en 10-års periode er ikke bare feil vei å gå, det er også urealistisk. Gjennom blant annet Lisboa-traktaten har EUs politiske kurs langt på vei blitt staket ut allerede, og er på den måten blitt immun mot folkelig politisk press. EU har vært tilbøyelige til å innføre demokratiske reformer så lenge de ikke har truet Brussel-boblens makt-hegemoni på noen som helst måte. Eksempler er parlamentets utvidede mandat og ECI (European Citizen Initiativ) – reformer som gir EU-eliten noe å vise til når de blir kritisert for det demokratiske underskuddet, uten at endringen har noen særlig betydning for hvordan europeisk politikk blir styrt.

Yanis Varoufakis sto i 2015 i stormen da det greske folket hadde sagt nei til EUs Austerity-program. Dramaet endte med at den Europeiske sentralbanken, EU og IMF knuste det greske demokratiet etter folkeavstemningen om den siste låneavtalen. At Varoufakis av alle ønsker å overføre mer makt til unionen er mildt sagt spesielt. Krisen i Hellas tvang EU til å vise sitt sanne ansikt. Venstresidens svar burde være et krav om et mer mellomstatlig Europa, heller enn et sterkere og ”mer demokratisk” EU. Når venstresiden utestår fra å kritisere utviklingen mot mer EU-makt får høyreekstreme krefter monopol på kravet om mer nasjonalt demokrati. Nei-siden kan ikke la ekstreme krefter som de Marine Le-Pen og Gert Wilders representerer få legge de politiske premissene for den Europeiske EU-kampen. Derfor er det viktig at flere aktører kommer mer på banen.

Heller enn å lytte til Yanis Varoufakis burde den norske venstresiden se til Owen Jones og Lexit (Left-exit)-bevegelsen som brer om seg i Europa. Det er gjennom mindre union – ikke mer, at vi kan få til en storstilt demokratisering av Europa.

 

Flere nyheter fra arkivet: