EØS-avtalen går i dag inn på områder som den i utgangspunktet aldri var ment å omhandle da den ble signert, for eksempel arbeidslivspolitikk. Gjennom de siste årene har vi tatt inn flere EU-direktiver som griper direkte inn i arbeidslivspolitikken. Trenden er at de ordnede forholdene må vike for å sikre fri konkurranse.
I løpet av de siste årene har vi for alvor begynt å se konsekvensene av dette:
Den 16.12.16 erklærte for eksempel Høyesterett gjennom Holship-dommen at det var forbudt å favorisere organisert arbeidskraft i losse- og lasteoppdrag. På den måten ble vi tvunget til å avskaffe en over 100 år gammel ordning, for å sikre fri konkurranse om oppdragene i havnene. Begrunnelsen var EØS-avtalens krav om fri flyt.
I 2016 klaget ESA (EFTAs overvåkningsorgan) inn kravet om allmengjort tariff i verftnæringen. De mente at kravet om at alle arbeidere, uavhengig av opphavsland, skulle få dekket kost, losji og reise av arbeidsgiver brøt med EØS-avtalens krav om fri flyt.
Vi har i tillegg sett en massiv oppblomstring av useriøse selskaper, spesielt innenfor bygg- og anleggsbransjen, som leier inn arbeidere på slavelignende kontrakter uten lønn mellom oppdrag fra enda mer useriøse bemanningsbyråer. Gjennom EØS-avtalens frie flyt blir det vanskeligere å få kontroll på at selskaper som opererer i Norge forholder seg til norske lønns og arbeidsvilkår.
Gjennom EUs regler for grensekryssende transport har det blitt vanskeligere å se til at bestemmelser knyttet til blant annet lønn og hviletid blir opprettholdt. Grunnen er EUs kabotasjeregler, som med unionens revidering sier at man kan ta så mange transport-oppdrag man vil i Norge i inntil 5 sammenhengende dager, uten å måtte forholde seg til norske regler.
Nei-siden advarte mot disse konsekvensene når EUs vikarbyrådirektiv, utstasjoneringsdirektiv, håndhevingsdirektiv og tjenestedirektiv sto på dørterskelen. Skal vi få ryddet opp i forholdene i det norske arbeidslivet er vi nødt til å se på EØS-avtalen og alternativene vi har til EUs frie flyt.
