Økt vetovilje i Ap

Partiets stortingsgruppe varslet i juni at de vil stemme nei til å ta inn direktivene og forordningene i EUs fjerde jernbanepakke. Samtidig har blant andre Hadia Tajik uttalt seg svært kritisk til EUs arbeidslivsbyrå, og uttrykt at det også her kan være aktuelt med en reservasjon om byrået får den rollen som kritikerne frykter. Også implementeringen av EUs nye mobilitetspakke med en revidering av unionens kabotasjeregler kan ryke dersom kritikerne i Arbeiderpartiet får det som de vil.

Bare noen måneder etter at ledelsen i Arbeiderpartiet valgte å overkjøre sin egen grasrot i ACER-saken virker disse nye EU-tonene nesten for gode til å være sanne. Det er imidlertid ikke utenkelig at Ap nådde en slags smertegrense i nettopp ACER-saken, og at traumet har bidratt til å presse frem en ny linje i saker der arbeidsfolks interesser går i direkte konflikt med rettsakter fra EU. Som konsekvens av dette kan det være at vi i 2018 og 2019 vil vi se et nytt Arbeiderparti som i langt større grad våger å stå opp for grunnleggende sosialdemokratiske verdier, selv når det innebærer å si nei til EU.

Det finnes EØS-tilhengere som er redde for at det å bruke reservasjonsretten hyppigere vil kunne føre til at EØS-avtalen trer ut av kraft. Jeg tror dette er å snu ting på hodet. Tvert imot tror jeg at videre EØS-medlemskap i fremtiden vil være avhengig av at man beviser at handlingsrommet innenfor avtalen faktisk eksisterer. Kompromisset som ledende Arbeiderparti-politikere jobbet for, og fikk gjennomslag for, under LO-kongressen i fjor forutsatte at man nettopp brukte reservasjonsretten mer flittig. For at dette skal være mer enn bare tomme ord, er EØS-tilhengerne avhengige av å kunne vise til konkrete saker. Her er Jernbanepakke IV, arbeidslivsbyrået og revideringen av kabotasjereglene et ypperlig sted å begynne.

Dette kan bidra til å endre dynamikken i den norske EU og EØS-debatten fremover. Ikke minst vil det gi Krf en nøkkelrolle. At Arbeiderpartiet har varslet et nei til EUs Jernbanepakke IV, med krav om konkurranseutsetting av innenlandsk persontrafikk, betyr at Krf vil få en avgjørende vippeposisjon når saken skal behandles til høsten. Krf har tidligere vært med på å sikre flertall for Solvik-Olsens jernbanereform.

Det betyr på ingen måte at det er selvsagt at partiet vil gå god for Jernbanepakke IV. For det første er det en enorm forskjell på det å støtte en reform med krav om konkurranseutsetting og det å støtte en direktivpakke som gjør konkurranseutsettingen irreversibel. Gjennom Jernbanepakke IV mister vi muligheten til å ta tilbake jernbanestrekninger i offentlig regi om det skulle vise seg at konkurranseutsettingen av visse strekninger ikke fungerer slik politikerne hadde sett for seg.

Samtidig innebærer Jernbanepakke IV, på samme måte som med ACER-saken, å overføre myndighet til et EU-byrå (The European Union Agency for Railways). Dette organet vil få mandat til å godkjenne togmateriell på vegne av alle EU og EØS-land.

En annen sak som kan ende opp i Stortinget allerede i 2018 er revideringen av EUs kabotasjeregler. Kabotasje er oppdrag innen langtransport på vei som er utført mellom to områder i et annet land enn det sjåføren i utgangspunktet er registrert i. Dersom en lastebil skal frakte en last fra Polen til Oslo, for så å ta en ny last videre til Stavanger, regnes det som kabotasje. Revideringen av reglene ser ut til å ville fjerne grensen for hvor mange slike oppdrag en sjåfør kan ta på seg innenfor en ramme av fem dager.

Det vil øke omfanget av kabotasjekjøring drastisk, og gi dårligere sikkerhet på veiene. Også her ser det ut til at vi vil kunne få en relativt samlet opposisjon bestående av Rødt, SV, Ap og Sp hvor Krf får den avgjørende vippestemmen. Da kan det også her gå mot et norsk veto.

Som EØS-motstander skulle jeg selvsagt helst sett at man erstattet EØS med en ny bilateral avtale med EU. Innen vi kommer dit er imidlertid de nye tonene fra Arbeiderpartiet svært gledelig.