Etter 13 år ved roret går EUs lengstsittende og mektigste statsleder av som partileder for kristendemokratene (CDU) og innleder det siste kapittelet i hennes virke som kansler, et kapittel som kan bli svært kort. I den anledning, kan det være på sin plass å gå gjennom hennes virke, ettermæle og veien videre. For mange var hun et symbol på konsensus, stabilitet og disiplin i en krevende tid. For andre var hun sjefsarkitekten bak eurokrisen, Hellas sin kollaps og ytterligere maktkonsolidering i Brussel.
Espen Thygesen sitter i sentralstyret til Ungdom mot EU. Thygesen har tidligere vært praktikant ved EFTAs Brüsselkontor og Norges WTO-delegasjon i Genève. I spalten "Espen om EU" vil han ta for seg aktuelle saker på EU-agendaen.
En periode preget av vekst og lav arbeidsledighet i Tyskland
Forbundsrepublikken Tyskland har siden andre verdenskrig hatt statsledere som gjennomsnittlig sett har sittet lenge. Med unntak av en periode på ni dager har alle vært fra en av de to store folkepartiene CDU eller Sosialdemokratene (SPD), med hovedsakelig parlamentarisk støtte fra CDU, SPD og/eller Fridemokratene (FDP). Denne modellen med stabilitet og tyngdepunkt mellom konservative, sosialdemokrater og liberalere, som forsåvidt også EU praktiserer i EU-parlamentet, har Merkel også fulgt. På hjemmebane har Merkel vært en ganske forsiktig politiker som stort sett har sluppet å ta vanskelige valg, da store deler av hennes periode har vært preget av vekst og lav arbeidsledighet, takket være brutale arbeidslivsreformer og euroens innbakte fordeler for Tysklands handelsbalanse fremforhandlet av hennes forgjengere. Det er først og fremst i EU- og utenrikspolitikken hennes ettermæle vil bli med oss.
Det fransk - tyske kompromiss
EU har alltid vært drevet med utgangspunkt i fransk-tyske kompromisser. Det er i aksen Bonn/Berlin-Paris at alle store endringer i EU har funnet sin basis. Merkels periode som kansler er i så henseende intet unntak. Det som var nytt under Merkels periode var at Tyskland ble hovedaktøren i dette samarbeidet. Tidligere hadde EU-reformer fulgt den samme oppskriften; Frankrike går høyt ut med sikte på mer makt til EU og territorielle utvidelser, mens Tyskland, som måtte betale for gildet, kom litt haltende etter til de endelig fant et kompromiss begge kunne leve med. Med lite politisk kapital, økonomi og støtte hjemmefra klarte aldri Sarkozy eller Hollande å være den historiske drivkraften Frankrike hadde vært, spesielt etter Lisboa-traktaten og finanskrisen. Slik det ser nå, til tross for bombastisk språk og store planer fra Elysee, er det lite som tyder på at Macron skal klare noe mer enn sine forgjengere. I stedet, har Tyskland og Merkel formet EU i sitt bilde, der budsjettdisiplin, liberalisering av arbeidsmarkedet, teknokrati og frihandel har stått i førersete.
Eurokrise og flyktningkrise
Det Merkel sannsynligvis kommer til å bli mest husket for er to ting, Eurokrisa og flyktningkrisa. Finanskrisa startet ikke i Eurosonen, men det var der den varte aller lengst. Mens man i USA hadde et velfungerende og komplett føderalisert økonomisk system hvor kongressen, finansdepartementet og sentralbanken alle trappet opp sin innsats med klassisk motkonjunkturpolitikk, viste Eurosonens lederskap med Merkel i spissen, hvor få redskap EU har til å motarbeide en finansiell krise og hvor lite tiltro EUs medlemsland har til hverandre. Ettersom Tyskland satte foten ned for ekspansiv penge- og finanspolitikk, samtidig som de nektet for gjeldssletting, ble Eurosonen gjenstand for en ond økonomisk spiral med intern devaluering. EU gikk fra å være verdens største økonomi før krisa, til å bli utkonkurrert av USA. Verst av alle gikk det med Hellas, som fortsatt, 10 år senere, opplever en økonomisk og sosial krise med utgangspunkt i Merkels insistering på drakonisk disiplin. I tillegg kommer Merkel til å bli husket for hvordan hun først åpnet dørene for flyktninger fra Syria, til deretter å møte seg selv i døra. Uavhengig av hva en måtte mene om flyktninger og migranter, har hennes håndtering av utfordringen forårsaket bitter politisk strid innad i enkeltland, i Europa og i verden.
Hvem erstatter Merkel?
Hva så med fremtiden? Hva kommer til å skje med Tyskland og EU? Vil hun bli erstattet av en kopi av seg selv som oppfordrer til forsiktighet, konsensus og disiplin? Dersom det blir generalsekretær i CDU Annegret Kramp-Karrenbauer som tar over som partileder kan det bli noenlunde kontinuitet. Dersom det derimot blir Friedrich Merz eller Jens Spahn, to utfordrere på partiets høyrefløy, kan det derimot bevege Tyskland og EU mot høyre for å tekkes populistenes velgere. Skulle dette skje, vil det muligens forårsake nyvalg der SPD spås å gå på enda et nederlag, mens De Grønne suser oppover på meningsmålingene. Denne utviklingen med at sentrum-høyrepartier flytter seg til høyre kan allerede skimtes med utviklingen i EU-parlamentsvalget, der Manfred Weber ønsker å flytte den konservative gruppa til høyre, og Østerrike der kansler Kurz er i samarbeidsregjering med populister. Dersom Merz eller Spahn vinner posten som partileder for CDU og potensielt overtar vervet som kansler vil Tyskland gjenspeile den politiske justeringen man kan observere over hele Europa, nemlig at styringskonsensusen mellom sosialdemokrater og sentrumsnære konservative blir erstattet av en kamp mellom sentrumsliberale EU-tilhengere, rene konservative og høyrepopulister.
%20(1).jpeg?quality=100)
