Espen om EU: Valgår i EU

Espen Thygesen sitter i sentralstyret til Ungdom mot EU. Thygesen har tidligere vært praktikant ved EFTAs Brüsselkontor og Norges WTO-delegasjon i Genève. I spalten "Espen om EU" vil han ta for seg aktuelle saker på EU-agendaen. 

Kammersystem

I Norge er systemet relativt enkelt. Vi stemmer på partier med klare program til Stortinget, som igjen bestemmer regjeringen. I EU er ting annerledes. Der har de et tokammersystem med en trefoldig utøvende makt. Førstekammeret, som kan sammenlignes med det amerikanske senatet, er gjenstand for kontinuerlig utbytting da det til enhver tid reflekterer medlemslandenes regjeringer. Andrekammeret, som kan sammenlignes med representantenes hus, er Det europeiske parlament. Det velges direkte av folket etter regressiv distribusjon med medlemslandene som valgkretser med proporsjonal representasjon internt (selv om det finnes noen unntak). Det vil si at de minste medlemslandene får flest parlamentarikere per person og at de fleste partier er representert fra hvert enkelt land.

Et maktesløst parlament 

Ettersom partiene er nasjonale, er det åpenbart at ingen partier har noe særlig innflytelse hver for seg eller er i nærheten av et flertall. Måten de har løst dette på i EU-parlamentet er at “søsterpartier” fra flere land samarbeider. De viktigste alliansene er EPP (kristendemokrater og konservative, a la norske Høyre), ALDE (liberale og sosialliberale, a la norske Venstre), S&D (sosialister og sosialdemokrater, a la norske AP), Greens and EFA (pro-EU grønne, a la norske MDG), GUE/NGL (stort sett anti-EU grønne og sosialister, a la norske SV og Rødt), ECR (euroskeptisk konservative, a la norske FrP) og EFDD og EFN (to anti-europeiske eller nasjonalistiske koalisjoner a la norske Alliansen og litt mindre drøye euroskeptikere som er skilt grunnet interne stridigheter og behov for distansering). I tillegg finnes flere uavhengige parlamentarikere.

Dagens løsning med konservative, liberale og sosialdemokrater kan sammenlignes litt med situasjonen i Tyskland. Samarbeidet fremstilles så apolitisk og teknokratisk som mulig, med tro på dagens linje med pro-integrasjonsbaserte sentrumsløsninger som eneste fellestrekk. Til tross for sin størrelse og grandiositet er EU-parlamentet en ganske maktesløs institusjon i EU sammenlignet med for eksempel kongressen i USA eller Stortinget. Det har særdeles begrensede muligheter til å innkalle skatter og avgifter eller endre lover. Parlamentarikerne kan ikke engang foreslå endringer i direktiver eller forordninger på egen hånd.

EUs regjering - kommisjonen

I dag regjerer Kommisjonen på et parlamentarisk grunnlag bestående av ALDE, EPP (største gruppering) og S&D, ledet av EPP-medlemmet Jean-Claude Juncker fra Luxembourg. Rent faktisk er det statslederne i medlemslandene som utpeker kommisjonspresidenten med samtykke fra parlamentet, men for å styrke parlamentets legitimitet gikk medlemslandene i 2014 med på at kandidaten til kommisjonspresident (spitzenkandidat) fra den største gruppen skulle bli utpekt som kommisjonspresident. Etter at kommisjonspresidenten er valgt, utpeker medlemslandene sine kommisjonærer i samråd med presidenten. En kommisjonær per medlemsland. Å bli valgt inn som kommisjonær er på mange måter tidenes fylkesmannsstilling for eks-politikere (selv om enkelte går videre i europeisk eller nasjonal politikk).

I 2019 blir det interessant om systemet med spitzenkandidat får leve videre. Frankrikes Le Republic en Marche (President Macrons parti) har sagt at de ikke støtter systemet. Det spekuleres i disse dager hvem som kommer til å sitte igjen med vervet etter 2019, noe som igjen påvirker kabalen. Merkel har nå gått ut og støtter den relativt ukjente konservative, bayerske, kristendemokratiske parlamentarikeren Manfred Weber som spitzenkandidat for EPP. Weber mangler erfaring fra en utøvende posisjon, men har lovet en mer politisk kommisjon i motsetning til det byråkratiske imaget man har i dag og han har indikert at han skal ta opp kampen mot S&D i tillegg til populistene. Den tidligere finsk statsministeren Alexander Stubb (EPP) er ofte også nevnt som en tysk og nordeuropeisk favoritt. Utenfor spitzenkandidatsystemet har danske Margrete Vestager seilt opp som en het potet. Hennes stilling som konkurransekommisjonær har løftet henne i media og som ALDE-politiker fra et lite nordeuropeisk land vil hun ikke utfordre status quo så veldig. I tillegg vil det komme flere mindre sannsynlige kommisjonærpresidentkandidater fra Sør-Europa og populistene.

Et system immun mot forandring 

Etter at presidenten er valgt, skal de øvrige kommisjonærene bli valgt i samarbeid med medlemslandene. Denne prosessen er alltid gjenstand for nøye kalkulert politisk og geografisk hestehandler. Det som gjør 2019 spesielt er at sjefsrollen i sentralbanken også skal fylles. Der Italia, Polen og Tyskland ved forrige korsvei fikk storeslem med både utenrikskommisæren, sentralbanksjefen, rådspresidenten og kommisjonærpresident (Juncker var tyskernes foretrukne kandidat, selv om han teknisk sett er fra Luxembourg), kan vi neste år se opp for at Spania og Frankrike vil kjempe hardt for de høyeste jobbene. Geografisk er det viktig at noen av de viktigste stillingene både har folk fra Sør-Europa, Nord-Europa og Øst-Europa, i tillegg til en god balanse av små og store land. Politisk vil kabalen også kreve en refleksjon av den politiske situasjonen i medlemslandene i EU og det parlamentariske grunnlaget i EU-parlamentet. Dagens parlamentariske flertall vil sannsynligvis fortsette. Etter en lang runde med politisk tautrekking, EU-systemets forte par excellence, kan man forvente at en mengde kjente fjes dukket opp i nye posisjoner. Til tross for lovnader om mer demokrati og forandring kommer ikke så mye til å endre seg, da EU-systemet er nesten immun mot slike ting. Samtidig er vi ikke i spåbransjen. Det eneste vi vet helt sikkert, er at vi kommer til å savne Junckers ablegøyer.