EUs kutt gjør vondt verre

Italias statsgjeld er i dag på over 130 % av landets BNP. Ettersom Italia er Eurosonens tredje største økonomi snakker man altså om ganske store beløp. Striden mellom den italienske regjeringen og EU sentrerer seg rundt hvordan man best skal håndtere denne gjelden.

De italienske høyrepopulistene har laget et budsjett som på mange måter sparker nedover mot de svakeste, mens den økonomiske eliten slipper unna. Kontroversene som skaper strid mellom regjeringen og EU, omhandler i midlertid forslagene om økte offentlige utgifter. Som euro-land har Italia forpliktet seg til å være på riktig siden av EUs maksgrense for hvor stort underskudd man kan ha på statsbudsjettet. Samtidig mener regjeringen at Italia vil være tjent med å føre en mer tradisjonell motkonjunkturpolitikk, hvor man øker utgiftene for å skape mer vekst i krisetider.

Den enkle forklaringen på hvorfor regjeringen nå ønsker å prøve en ny strategi er at løsningen som kreditorene har presset gjennom, har fungert svært dårlig. Kuttpolitikken som Italia har gjennomgått har fått store konsekvenser for landets BNP noe som gjør at gjelden som andel av BNP har økt. Den vedvarende høye arbeidsledigheten (nesten 1/3 av unge italienere er arbeidsledige), har i tillegg drevet flere til å søke lykken i andre EU-land, noe som gjør at gjeldsbyrden per person går opp.

Alt i alt er det ingenting som tyder på at den italienske gjelden kan tilbakebetales om man fortsetter å følge dagens hestekur. Det gjør at ECB sin linje hvor man fortsetter å garantere for den italienske gjelden, i bytte mot nyliberale kuttreformer, bare bidrar til å utsette og mest sannsynlig forverre problemet.

Det er klart det er lite fristende å fortsette som EU krever, når man ser hvordan det har gått i Hellas. Etter at Hellas i praksis har vært satt under EU-administrasjon i flere år, er den greske statsgjelden for tiden på 187 % av BNP, og en halv million grekere har forlatt landet, uten at det hjulpet stort på arbeidsledigheten. Samtidig er det anslått at nærmere 50 % av alle grekere lever i fattigdom (klassekampen, 24. 10.18, s21).

En av forskjellene på Italia og Hellas, som ironisk nok er grunnen til at den italienske regjeringen nå prøver seg på en ny håndtering av statsgjelden, er at den Italienske gjelden i absolutte beløp er mye større enn den greske. Ordtaket ”Ta deg et lite lån, og banken eier deg – ta deg et stort lån, og du eier banken” oppsummer det fint.

Et av de overordnede problemene i både Italia og Hellas er likevel at de valgte å gå inn i Euro-samarbeidet på begynnelsen av 2000-tallet. Euroen binder fast valutakursen til et europeisk gjennomsnitt, og gir statsobligasjonene en falsk sikkerhet, som stimulerer til økt lånefinansiering av budsjettene etter hvert som inntektene faller.

Når Norge opplevde oljeprisfallet i 2014 var en av konsekvensene at kronen ble mindre verdt. Det gjorde at annen eksportrettet næring fikk en konkurransefordel. Italia og Hellas har ingen tilsvarende mekanismer, noe som har gjort det vanskeligere å bygge opp en konkurransedyktig industri.

Uansett hvordan det går med dagens konflikt mellom EU og Italia, er det på lengre sikt ikke et usannsynlig utfall at Italia går tilbake til å praktisere en egen valuta, med egen pengepolitikk. Det vil bety at innenlandske kreditorer vil få tilbake pengene sine tilbake i en valuta som i en periode vil ha en svært lav verdi. Det vil samtidig føre til at store deler av gjelden overfor utlandet må avskrives, med potensielt enorme konsekvenser for den europeiske økonomien. Det er ikke et pent scenario. Likevel, er det kanskje det beste av de alternativene som finnes.